Hibiscus - hibiscus rosa-sinensis  Hibiscus, Hawaiirose, også kalt den kinesiske rose, er en grønn og vakker busk gjennom hele året. Den bærer bladene året rundt, men kan miste noen blader nå og da. Tilhører kattost familien. Arten er ikke kjent vill og dens opprinnelse er omstridt, men en av de nærmeste slektninger er «H. Schizopetalus», som vokser i øst-Afrika. Den første hibiscus, som er vitenskapelig oppkalt, hadde røde, doble blomster. Mange varianter som dyrkes i dag, er trolig hybrider med «H.Schizopetalus, H. Arnottianus og H. Liliflorus». Noen varianter kan snarere betraktes som «Hibiscus × Archeri», hvilket er en kryssning av «Hibiscus og H. Schizopetalus». Anlegget er kultivert i, tropiske og subtropiske deler av verden, som prydplante, og hvor den kan oppstå som busker eller hekker. I kaldere klima har hibiscus med sine store flotte blomster blitt en populær potteplante. Selv når den ikke er i blomst, er anlegget dekorative med sine blanke blader. Hibiscus er en tropisk plante, og den ønsker å være i ett varmt, og fortrinnsvis i direkte sollys for å trives. Hibiscus trenger å drikke rikelig med vann! Men vær forsiktig, slik at det ikke er vått, for da er det fare for at roten kan råtne. En Hibiscus bør absolutt ikke være i en temperatur under 10 ° C, da den kan bli «syk» Den ønsker å dusje ofte. Hver oppmerksom på at den i vekstsesongen må ha ernæring regelmessig. Ettersom den vokser ganske sterkt, må den beskjæres ganske hardt, spesielt i perioden, sen høst / tidlig vår. Hvis du kutter den om høsten, kan det hende du trenger å kutte litt i den på våren. Dette gjelder ikke «H. schizopetalus», hvor det gjerne blomstrer på fjorårets skudd, men det bør uavhengig beskjæres rett etter blomstring og absolutt ikke på våren. Noe mange kanskje lurer på, er om hibiscus er giftig? Det direkte svaret til dette er; Nei, det er den ikke. Til eksempel er Hibiscus te, tradisjonelt brukt i Asia og deler av Afrika, hvor Hibiscus te har tradisjonelt blitt brukt til å lindre / hjelp mot visse plager, fra hoste og hudsykdommer, til høyt blodtrykk, plager med galleblæren og hjertesykdommer. Hvor langt disse påstandene har grunnlag i vitenskap eller ikke, finnes det ingen kjennskap til. Men det som ér kjent, er at hibiscus inneholder noen antioksidanter som flavonoider og proantocyanidiner. Det er i vitenskapelig forskning bevist at disse antioksidanter kan bidra til å få ned blodsukkeret og bidra til vekttap. «Opprinnelse hibiscusen, Sabdariffa» er den arten, som er oftest brukt som en urt, men også rose-senensis kan benyttes. Man kan bruke hele planten, men selve blomsten, gir en søtere smak i te. Hibiscus er også brukt i mat og som et krydder.  For eksempel i Kina, koker lokale innbyggere det lille babybladet, og spiser  det som en type spinat. Andre steder, bruker disse bladene rå i salater. På ulike steder rundt om i verden spiser man blomsten i mange variasjoner; kokt, rå, syltet eller som nevnt krydder i mat. En kuriositet er at denne blomsten kan selv brukes som fargestoff. I Kina blir kronbladene bakt inn i kaker. I India blir kronbladene kokt med sukker, for å benyttes i en søt, iskald drikke. Kronblanden sies å ha en mild sur smak av sitrus. Den kan brukes helt individuelt, som smakstilsetning. I Mellom-Amerika kan også selve stammen, gå inn i suppen for å gi sin særtypiske smak. Røttene av denne planten kan også spises, men de sies å være tøff og smakløse. Det må nevnes at det er spennende, å være i stand til å gjøre så mye mer med vår kjære hibiscus, enn bare nyte dens prakt av vakre blomster.

Om hibiscus